You´ve got mail

Dere er så mange nå

som stormer inn døren
med jubel og fine ord
om alt

sikkert helt ok, men ikke hva jeg
trenger

Kan dere ikke prøve
et annet sted Hos
naboen? han er hjemme

Jeg venter en annen
en annen

så skuffende når duren vekker
tro av håpet, og smeller deg i bakken
nei, ikke denne gang heller

bare enda en….
reklame? enda en chiafrø
-frelst
dame

Jeg vil at dere lar meg være, til
neste gang jeg hører
håpet hviske «you´ve got mail»,
og vite, bare vite at

det er nå det hele starter

K.L.

09/09-2016

Pust inn. Ren luft. Pust ut… hvert utpust et spørsmål om livet. Haaah, lunger fyller seg igjen, som det var en selvfølge.

…Heller ingen selvfølge å stå her på broen, med utsikt over havet… kjenne brisen, kjenne livet – uten engang å se det. Fugler fri over hodet på meg, noen hviler på et rekkverk, andre fisker mat i vannflaten. Og solen senker seg bak bygda, der jeg engang bodde.

Haah, pust inn – lunger fyller seg igjen. Bølger skvulper mot seg selv, og maneter ned i dypet farger havet med brann. Her på broen, med klar sikt og vind kan jeg puste, hale inn frisk ren luft… og av en eller annen grunn kjennes det ut som jeg haler inn i lungene mine
et lys og en farge.

Som brisen, trøtte solen og vannet, bølgene, måkene, fyller alt jeg er med ro, en slags merkelig tilfredshet, og etterlater seg en mild blåtone, varme brennmaneter….

Som alt levner i meg en forståelse, stum, uten bokstaver. Mulig finnes det ingen ord for den. Bare takknemlighet, kanskje?

Minutt

Jeg pekte mot disken… «Den hadde jeg tenkt til å ta», sa han i det hun rakte meg den siste baguetten.

«Livet er hardt», svarte jeg
og skjønte med en gang at det traff så alt for tungt.

Ordene ble liggende i luften. Det var ingen av oss som lo. Vi bare stod der svøpt i en merkelig stillhet. Ingen protester? 

Ingen protester.

Hans øyne var like mørke som mine.

«Hva har jeg sagt?!» tenkte jeg

«Det var en fuckings baguett!!»

Jeg gikk som et lutet esel mot kassene

«faen så dum du er, Kristin»

«faen»

Juleblues og en sang om sommer

Så satt vi der og ventet på julen, i en kafe på Frogner. Det hadde akkurat begynt å snø. Varm sjokolade og kaffe. Dansende lepper.

Alt ok. Sånn er jo julen.

Hun skal hjem til mor. Han skal besøke broren sin. En av dem skal til en eller annen spansk ferieøy og feire jul blant drita nordmenn og dansker. Jeg? Jeg blir her. Julaften? Reiser nok hjem, ja.

Sånn, der fikk jeg hevet meg et lite hakk nærmere normalen. Sannheten er at jeg heller er alene. Mye heller. Dessuten: hvor er hjemme?

Jeg blir kvalm av alle julesangene. I går gikk jeg forbi et kor i byen. Jeg stanset, kjente tårene presse seg på. De sang så vakkert, men det var ikke derfor demningen holdt på å briste. Julen gjør meg så trist. «Glade jul» enda tristere, for… Jeg er slettes ikke så glad? Men alle ser så lykkelige ut. Hvilket leder meg til: hva feiler meg og – hører jeg hjemme her?

Jeg har funnet ut at det bare er å bite det i seg. Dra med seg hørselsvern, lukke øynene og nynne svenske visesanger om sommer, hver gang en eller annen manisk nisse spretter foran en med klementiner og gauler «glade jul!»

Men, noen ganger klarer jeg ikke la være å se.

I dag så jeg en dame. Innerst i kroken. Jeg tror ikke de andre la merke til henne, men jeg gjorde. For hun satt der med en liten notatbok og mens hun skrev som det var det siste hun skulle, så jeg de lydløse hikstene og tårene som spratt. Øynene og ansiktet hennes hadde jeg sett før. Men jeg hadde allikevel aldri sett henne. 

Hva gjorde hun der? Jeg så vekk, så på klassekameraten min, så ned i fatet, tok en bit og vendte blikket tilbake. Hun gråt fortsatt. Hun gråt som man gjør når man ikke har noe å miste. Og kanskje hadde hun ikke det? Men… Hva kunne jeg gjøre?

I det vi skulle gå, tok jeg på meg jakken, tullet meg inn i skjerfet mitt og steg over mot hennes bord. Det var så vidt hun la merke til meg – men i det jeg lente meg mot henne, løftet hun blikket og møtte mitt. Så sang jeg for henne en sang om sommer

«Nu kan man äntligen andas ut
för nu är äntligen vintern slut
det börjar äntligen ordna sej,
och allt är grönt mellan dej och mej. 

För vintern har varit alltför lång,
och sommarn kommer med jättesprång, 
och det som det mesta handlar om,
det kanske bara sker en endaste gång!»

Hun hadde sluttet å gråte, og hun var stille nå. Notatboken var full av blekk. Jeg tegnet med fingertuppen en sol i alt det svarte, rakte henne hørselsvernet mitt, lukket øynene og gikk.

Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Langust og korsnebb

Et relativt kort tilsvar til Elisabeth Swensens debattinnlegg i Klassekampen om mobbing, motstandskraft og overlevelseskunster:

Jeg har ingen problemer med at man ønsker å lære bort motstandsstrategier og overlevelseskunster, men jeg reagerer på denne stadig mer utbredte retorikken om at det er fundamentalt galt og nedlatende/forminskende dersom man omtaler seg selv eller andre som et ‘offer’. Det er klart at det er uheldig og skadelig dersom enkeltpersoner «defineres som ofre» i den betydning at offer-statusen blir altomfattende og dekkende for hele deres identitet. Men dette bør ikke være noen rimelig grunn til at vi i enhver sammenheng skal ha en berøringsangst mot å si at noen har vært eller er et offer i den betydning at hen har vært/er utsatt for urett og overgrep som har medført betydelige konsekvenser. ‘Offer’ bør sjelden eller aldri være noen altomfattende betegnelse for en person, men det må ikke forhindre oss fra å bruke…

View original post 418 more words

Den evige slagmark (Jens Bjørneboe)

Bevisstløs og naken og blodig
kom du til verden, venn,
– ut av det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.

Mange år har du brukt på å smi
en rustning å bære,
noe å kle deg i.
Men alltid ligger du blodig
og naken ved veien,
mens vi går forbi.

Meget er det å lære,
men dette er alt du vet:
Der er ingen nåde her
og ingen medlidenhet.

Bevisstløs og naken og blodig
forlater du verden, venn, –
inn i det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.

Utdrag fra: Jens Bjørneboe. «Dikt i utvalg.»  iBooks. https://itunes.apple.com/WebObjects/MZStore.woa/wa/viewBook?id=5BA736643E5614E813E532206E6E3C44

Følelsen når politiet går forbi

Jeg hater følelsen. Den som kommer etterpå. Det er som jeg våkner fra en absurd drøm, enda jeg ikke har sovet. Jeg hater følelsen, men jeg elsker den når jeg er der – drømmende i våken tilstand. Jeg trenger hjelp. Men hvem kan hjelpe?

Det normale ville være å ringe sykehuset. Ringe legevakt. Be om en psykolog. Be om å bli innlagt. Men jeg har allerede vært der, og jeg vet at det ikke er veien. Jeg vet at hjelpen ikke finnes der. For det er der jeg ble skikkelig syk. Det er der jeg mistet meg selv igjen, til å være et vesen av alt det som er uønsket og hatet. Til å være et vesen. De obduserte meg med øynene, hver minste lille bit av meg klarte de å gjøre til noe umenneskelig. Jeg ble en vandrende diagnose, og kanskje «ble» jeg diagnosen også – fordi de møtte meg slik. Fordi de allerede hadde lest papirene før de hadde sett meg. Ja, kanskje ble jeg det også – dette vesenet, fordi jeg ble behandlet slik.

Noen gang kjent på følelsen av å passere politiet ute på gata eller i bil? Har du merket du også, at du blir anspent, kanskje litt redd – selv om du ikke har gjort noe galt? Se så for deg at dette politiet anklager deg for å ha begått en alvorlig forbrytelse. De setter deg i varetekt, og det blir igangsatt en rettssak. Er du skyldig? Nei! Du er ikke skyldig! Men etter hvert begynner folk å tro at du er det. Og du begynner føle deg skyldig, selv om du ikke er det. Du føler deg fortvilet og dømt, og med tiden begynner alt å overbevise deg om at du er skyldig. Selv om du egentlig vet at du ikke er det. Og du speiler deg i menneskers hat, i menneskers forakt. Og du føler deg hatet, foraktet, og skyldig – og øyenene dine gjenspeiler skam og skyld… Og menneskene får bekreftet det, at det var du som var feil. Og skyldig. I å være et uønsket, hatet vesen. Som ikke merkes om du dør. Som ikke er verdt å redde. Som har vondt på trass. Og som egentlig fortjente å bli banka, banka på ræva, banka i hjertet. Hjemme. Verbalt spytta på av alle barna. I årevis. På skolen. Og som egentlig fortjente det.

Og «ta deg sammen», funker så lett. For de som ikke aner. For de som tror de aner, men ikke har forutsetningene. Eller for de som har kommet seg ut av det; «tenk positivt», for man glemmer hvor vanskelig det er å stå i det, og hvor tilfeldig det ofte er å komme seg ut av det. Eller hva med «du trenger bare»…? Trenger jeg si mer? Kanskje.

Jeg glemmer det ikke, alle de gangene, da hjelpen kastet ut dette vesenet som visstnok er meg, og som fortvilet gråt og skrek «jeg vil leve mer, jeg vet bare ikke hvordan – og jeg klarer det ikke alene.»

«Vær så snill og hjelp meg!» 

Lukket dør
Hjem
Tomt
Uverdig
Verdiløs
Dø?
Hvorfor ikke?

Det var den gang… Gå dit igjen? Nei. Men jeg trenger fortsatt hjelpen. Og skulle ønske jeg kunne være ganske enkelt det: et menneske. Og at arka ikke fantes mer. Og at ingen lenger skrev dem.

Rose

Det gikk a´ så vel her på jorda
Det var så hun vidt berørte den
Alltid vinden i ryggen,
Og øyne festet til himmelen

Hun kalte seg Rose
og duftet av liljer
Men alt hva hun eide av blomster
visnet og døde

Og hver gang hun åpnet sin munn
Drøss sanden ut
En vandrende ørken
Med øyne av støv

Hun streifet meg ofte
Men jeg så aldri hvor hun kom fra
For selv om det var vinter,
var det ingen spor i snøen.

Nå ligger hun seks fot under
Der alle havner når de dør
Og jorda som hun gikk på
Er like slett som før

 

Kristin Lehne
30. November 2014

En av de største gavene

Hva er kjærlighet? Jeg føler meg heldig, for jeg blir stadig minnet på at mennesker elsker meg, uansett hvor sjeldent vi streifer hverandre. Og jeg innser stadig hvor mye kjærlighet jeg har til de mennesker som har krysset min vei og vist meg sin godhet. Tirsdag var en slik dag. På tirsdag streifet jeg veien til en gammel, klok dame som jeg hadde en del med å gjøre en liten periode for noen år siden. Vårt kjennskap var svært kort, men den tiden vi «hadde sammen» var så intens, at den aldri, aldri har forlatt tankene mine. Den var fylt med så mye respekt. H: en dame som sa at jeg visste best: hun fortalte meg at jeg var eksperten i mitt liv, og når jeg sa at det jeg trengte var trygghet og omsorg, kjempet hun for at jeg skulle få nettopp det. Hun stilte seg aldri over meg – hun stilte seg ved siden av meg og tok min hånd.

Jeg har savnet henne, og tirsdag var jeg på hotell i Oslo. Jeg hadde tilbrakt dagen på et seminar ved Filmens Hus, og senere på kvelden ringte jeg henne. «Skal du komme hit en tur, da?» sa hun, og like etter satt jeg i en taxi på vei til leiligheten hennes. Hun hadde pensjonert seg siden sist jeg snakket med henne, og var akkurat slik jeg husket henne: en vakker dame med sitt lange, sølvgråe hår og sin milde stemme. Det var et slikt møte jeg kommer til å bære med meg for alltid, fordi det var fyllt med en trygghet og kjærlighet som ikke eier tid og rom. Det er ingen klisjé – det er faktisk mulig å bære noen med seg i hjertet. Jeg kan si det, fordi jeg kjenner en slags godvond sårhet i brystet hver gang jeg tenker på mennesker som henne. Og den kvelden fikk jeg se dualiteten i det å være menneske; den sterke, varme og kloke kvinnen som hadde vært der for meg, stått opp, talt min sak og strukket seg langt utover det arbeidsdagen krevde av henne – også hun var et menneske med sine sårbarheter og sine kamper. Hun spurte meg hvordan det gikk, og før jeg hadde rukket å lyve sa hun «jeg vil ikke ha noe bullshit – jeg vil vite hvordan det egentlig er». Så fortalte jeg dét – og hun endte opp med å bli en av de få som fikk høre alt. Ikke bare deler av sannheten, men absolutt alt. Det var ufattelig godt å kunne fortelle hele sannheten uten frykt for å bli latterliggjort eller at det jeg sa skulle føre noe med seg som var utenfor min kontroll. H er ett av de menneskene jeg alltid vil ha foran meg som et bilde på hvem jeg ønsker å bli. Mitt møte med henne: finnes det noen prislapp på det? Nei! Det er uvurderlig, og slike kjennskap er sannelig en av de største gavene jeg har fått i livet mitt.

IMG_7717

Nå sier vi farvel
Det vet du vel?
Ikke si meg hvor du skal
Jeg kan vente
Kanskje drar du ingensteds
Da ville alt være så uendelig
meningsløst
La meg leve i min barnslige tro
om at livet er noe mer enn dette
Og at døden ikke er en tilstand,
men en bro
fra den ene siden, til den andre

7. November 2014
Kristin Lehne