Hvis jeg skulle hjelpe deg…

måtte jeg vite

at å lede først og fremst betyr å følge –

Det er fristende å være klok, men jeg vil aldri kunne hjelpe ved å vite «mer», vite «sannheten». Å forfekte «virkeligheten» og hevde at jeg har funnet den, er fånyttes, for den er like sammensatt og kompleks som deg og meg.

Skulle jeg hjelpe, måtte vi først møtes ansikt til ansikt – jeg måtte forstå hva du forstår, og finne meg i at jeg i utgangspunktet, ikke vet noe-som-helst her. For det er du, og bare du, som vet hvor du er. Skulle jeg finne veien med deg, måtte jeg først finne ut hvor du er.

Jeg har gått terrenget mange ganger før, det var hardt å finne veien, hardt å gå alene. Nå har jeg min plass, og jeg har min historie. Jeg kunne ha bedt deg gå samme vei, jeg kunne ha gitt deg ruta, men det ville ha vært forgjeves, for min vei hører til en annen virkelighet. Jeg kommer fra en annen verden, det er et hav imellom oss og det trengs noe til å lede meg over

Jeg har så lyst til å hjelpe,

men først må jeg forstå

at hvert enkelt menneske

er en helt egen verden

med sitt egne landskap

Kan jeg ikke forstå det, kan jeg heller aldri bli noe annet enn min egen ekspedisjonsfarer.

Bevandra; for all del – og jeg kan være «klok»
Men til hvilken nytte og hvilken pris?

Hvis jeg skulle hjelpe deg, måtte jeg et lite øyeblikk glemme meg selv og være et barn igjen. Hvis jeg skulle hjelpe måtte jeg vite, at å lede først og fremst betyr: å følge

15368878_10153952850511576_1987735750_o

En tjuefirårings life lessons

  1.  Jeg har ikke ansvar for hva andre tenker eller føler. Jeg har ansvar for hva jeg sier og gjør. Ved å lytte kan jeg møte andre, men jeg kan og skal ikke lese tanker. 
  2. Om jeg mener å kjenne et menneske, på godt og vondt, har jeg ansvar for å se igjen. Det ligger i ordet re-spekt. Vi er gode på å ramme inn hva vi ser, vi er gode på å se fordi vi «vet», så gode at vi ofte møter verden med lukkede øyne. Den er for kompleks til at vi kan kjenne den, «kun» fordi vi har sett den før.
  3. Hva jeg har fått av godhet, har jeg ansvar for å sende videre. Hva som har skadet meg, har jeg ansvar for å se. Ved å se mine skader, kan jeg lære av dem, og forhindre at jeg skader slik jeg selv har blitt skadet.
  4. Jeg er et eget menneske, med egne behov og følelser.
  5. Jeg har hele veien, der den har krysset seg, møtt nye mennesker, og alle jeg har tatt farvel med, har vært viktige. Jeg vil alltid ha mennesker jeg bærer med meg, uansett hvor langt unna de er, mennesker jeg husker fordi de har møtt meg med varme og varsom kjærlighet. De har lært meg hvor viktig det er å se, fordi jeg har blitt sett. Hvor viktig det er å lytte, fordi jeg har blitt hørt.
  6. Venner har sin plass overalt, og kommer i alle fasonger og størrelser – eller noe sånt.
  7. Jeg har lov til å elske meg selv, og jeg har lov til å feile.
  8. En kan bare hjelpe andre, så langt man har hjulpet seg sjøl.
  9. Hvis man glemmer hva man selv har levd, vil man leve det om igjen.
  10. Enhver begynnelse har en gave i seg – alt som er vanskelig, vil også ha noe godt i seg.
    Jeg er heldig.
    .
    Og livet mitt, slik vil jeg at det skal være – jeg vil ikke gjøre ett av dem til hjem, men hele tiden skritte muntert gjennom alle rom;
    .
    av diktet til Herman Hesse; Stufen (Trinn)

    Slik alle blomster og all ungdom visner,
    slik blomstrer også alle livets trinn,
    vår visdom, all vår dyd har fått sin tid,
    og intet i oss varer evig.
    Ved hvert et rop må hjertet være klart til avskjed
    og en ny begynnelse;
    i tapperhet og uten sorg vi må gå opp i andre,
    nye sammenhenger.
    I all begynnelse det bor en makt,
    som skjermer oss og hjelper oss å leve.
    Vi skulle skritte muntert gjennom alle rom,
    og ikke lage ett av dem til hjem;
    for verdensånden snevrer ikke inn,
    men vider ut og løfter oss fra trinn til trinn.
    Er vi blitt husvante, fortrolige
    i en av livets sirkler, da trues vi av slapphet.
    Bare den som ennå ser det neste oppbrudd,
    redder seg fra vanens vanmakt.
    For livets rop til oss tar aldri slutt.
    Så ta din avskjed, hjerte, og gå ut i livet!

    .

    I dag har jeg feiret meg selv. Når en ikke orker bake, er det kjekt at Coop rundt hjørnet har engasjert tante Mables til å gjøre det for seg. Pakka hadde 24 lys. Akkurat nok til at jeg unngikk å sette fyr på noe. Muffinsen var som nybakt, smelta sjokolade hele veien. 

15133660_10153952850436576_1269632307_o

Lovte meg selv
ikke vandre
i mørket
der tusener før
hadde gått 
Og kom de tilbake
var alt som en mare
Himmelsk
den drømmen
Djevelsk kort

For alt som har vinger
skal siden forvitre,
og vinden
som bærer
skal kreve sin hvile

Lovte meg selv
Ikke vandre i mørket
Nå er hva man sier
og alt hva man vet
Fornuft og forstand
uten virkelighet

K.L. 27/11-16

You´ve got mail

Dere er så mange nå

som stormer inn døren
med jubel og fine ord
om alt

sikkert helt ok, men ikke hva jeg
trenger

Kan dere ikke prøve
et annet sted Hos
naboen? han er hjemme

Jeg venter en annen
en annen

så skuffende når duren vekker
tro av håpet, og smeller deg i bakken
nei, ikke denne gang heller

bare enda en….
reklame? enda en chiafrø
-frelst
dame

Jeg vil at dere lar meg være, til
neste gang jeg hører
håpet hviske «you´ve got mail»,
og vite, bare vite at

det er nå det hele starter

K.L.

09/09-2016

Pust inn. Ren luft. Pust ut… hvert utpust et spørsmål om livet. Haaah, lunger fyller seg igjen, som det var en selvfølge.

…Heller ingen selvfølge å stå her på broen, med utsikt over havet… kjenne brisen, kjenne livet – uten engang å se det. Fugler fri over hodet på meg, noen hviler på et rekkverk, andre fisker mat i vannflaten. Og solen senker seg bak bygda, der jeg engang bodde.

Haah, pust inn – lunger fyller seg igjen. Bølger skvulper mot seg selv, og maneter ned i dypet farger havet med brann. Her på broen, med klar sikt og vind kan jeg puste, hale inn frisk ren luft… og av en eller annen grunn kjennes det ut som jeg haler inn i lungene mine
et lys og en farge.

Som brisen, trøtte solen og vannet, bølgene, måkene, fyller alt jeg er med ro, en slags merkelig tilfredshet, og etterlater seg en mild blåtone, varme brennmaneter….

Som alt levner i meg en forståelse, stum, uten bokstaver. Mulig finnes det ingen ord for den. Bare takknemlighet, kanskje?

Minutt

Jeg pekte mot disken… «Den hadde jeg tenkt til å ta», sa han i det hun rakte meg den siste baguetten.

«Livet er hardt», svarte jeg
og skjønte med en gang at det traff så alt for tungt.

Ordene ble liggende i luften. Det var ingen av oss som lo. Vi bare stod der svøpt i en merkelig stillhet. Ingen protester? 

Ingen protester.

Hans øyne var like mørke som mine.

«Hva har jeg sagt?!» tenkte jeg

«Det var en fuckings baguett!!»

Jeg gikk som et lutet esel mot kassene

«faen så dum du er, Kristin»

«faen»

Juleblues og en sang om sommer

Så satt vi der og ventet på julen, i en kafe på Frogner. Det hadde akkurat begynt å snø. Varm sjokolade og kaffe. Dansende lepper.

Alt ok. Sånn er jo julen.

Hun skal hjem til mor. Han skal besøke broren sin. En av dem skal til en eller annen spansk ferieøy og feire jul blant drita nordmenn og dansker. Jeg? Jeg blir her. Julaften? Reiser nok hjem, ja.

Sånn, der fikk jeg hevet meg et lite hakk nærmere normalen. Sannheten er at jeg heller er alene. Mye heller. Dessuten: hvor er hjemme?

Jeg blir kvalm av alle julesangene. I går gikk jeg forbi et kor i byen. Jeg stanset, kjente tårene presse seg på. De sang så vakkert, men det var ikke derfor demningen holdt på å briste. Julen gjør meg så trist. «Glade jul» enda tristere, for… Jeg er slettes ikke så glad? Men alle ser så lykkelige ut. Hvilket leder meg til: hva feiler meg og – hører jeg hjemme her?

Jeg har funnet ut at det bare er å bite det i seg. Dra med seg hørselsvern, lukke øynene og nynne svenske visesanger om sommer, hver gang en eller annen manisk nisse spretter foran en med klementiner og gauler «glade jul!»

Men, noen ganger klarer jeg ikke la være å se.

I dag så jeg en dame. Innerst i kroken. Jeg tror ikke de andre la merke til henne, men jeg gjorde. For hun satt der med en liten notatbok og mens hun skrev som det var det siste hun skulle, så jeg de lydløse hikstene og tårene som spratt. Øynene og ansiktet hennes hadde jeg sett før. Men jeg hadde allikevel aldri sett henne. 

Hva gjorde hun der? Jeg så vekk, så på klassekameraten min, så ned i fatet, tok en bit og vendte blikket tilbake. Hun gråt fortsatt. Hun gråt som man gjør når man ikke har noe å miste. Og kanskje hadde hun ikke det? Men… Hva kunne jeg gjøre?

I det vi skulle gå, tok jeg på meg jakken, tullet meg inn i skjerfet mitt og steg over mot hennes bord. Det var så vidt hun la merke til meg – men i det jeg lente meg mot henne, løftet hun blikket og møtte mitt. Så sang jeg for henne en sang om sommer

«Nu kan man äntligen andas ut
för nu är äntligen vintern slut
det börjar äntligen ordna sej,
och allt är grönt mellan dej och mej. 

För vintern har varit alltför lång,
och sommarn kommer med jättesprång, 
och det som det mesta handlar om,
det kanske bara sker en endaste gång!»

Hun hadde sluttet å gråte, og hun var stille nå. Notatboken var full av blekk. Jeg tegnet med fingertuppen en sol i alt det svarte, rakte henne hørselsvernet mitt, lukket øynene og gikk.

Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Langust og korsnebb

Et relativt kort tilsvar til Elisabeth Swensens debattinnlegg i Klassekampen om mobbing, motstandskraft og overlevelseskunster:

Jeg har ingen problemer med at man ønsker å lære bort motstandsstrategier og overlevelseskunster, men jeg reagerer på denne stadig mer utbredte retorikken om at det er fundamentalt galt og nedlatende/forminskende dersom man omtaler seg selv eller andre som et ‘offer’. Det er klart at det er uheldig og skadelig dersom enkeltpersoner «defineres som ofre» i den betydning at offer-statusen blir altomfattende og dekkende for hele deres identitet. Men dette bør ikke være noen rimelig grunn til at vi i enhver sammenheng skal ha en berøringsangst mot å si at noen har vært eller er et offer i den betydning at hen har vært/er utsatt for urett og overgrep som har medført betydelige konsekvenser. ‘Offer’ bør sjelden eller aldri være noen altomfattende betegnelse for en person, men det må ikke forhindre oss fra å bruke…

View original post 418 more words

Den evige slagmark (Jens Bjørneboe)

Bevisstløs og naken og blodig
kom du til verden, venn,
– ut av det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.

Mange år har du brukt på å smi
en rustning å bære,
noe å kle deg i.
Men alltid ligger du blodig
og naken ved veien,
mens vi går forbi.

Meget er det å lære,
men dette er alt du vet:
Der er ingen nåde her
og ingen medlidenhet.

Bevisstløs og naken og blodig
forlater du verden, venn, –
inn i det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.

Utdrag fra: Jens Bjørneboe. «Dikt i utvalg.»  iBooks. https://itunes.apple.com/WebObjects/MZStore.woa/wa/viewBook?id=5BA736643E5614E813E532206E6E3C44